Så
gik han tebaach te æ ræw:
– Farvel,
soej han …
– Farvel
soej æ ræw. Hee komme min hemlehe’. Den æ
galt
enkel:
Kun mæ æ jært se æn godt. De vichteest æ
usynle for æ
æwn.
– De
vichteest æ usynle for æ ævn, gentaw
den lille prins få å
vææ
sikke o, te han ku haws æt.
– De
æ den ti’, do har spildt o din roos, som
gør din roos så
vichte.
– De
æ den ti’, æ har spildt o min roos … gentaw den lille
prins
for å vææ sikke o, te han ku haws æt.
– Æ
minneske har glemt den hæ hee san’he’, soej æ ræw. Men
do
må it glemm æn. Do æ for oltins ansvarle for den, som do har
gø
tam. Do æ ansvarle for din roos …
– Æ
æ ansvarle for min roos … gentaw den lille prins for å
vææ
sikke o, te han ku haws æt. |